Utdrag pt two - This too shall pass

Den iskalde vinden bet seg fast i huden hennes. Håret ble til et kråkereir på dager som idag, men det betydde ingenting nå. Hvem brydde seg om utseendet?
Varme tårer silte nedover kinnene hennes. Tiden snek seg av gårde, det kjentes ut som om hun hadde stått der ute i timesvis. Det kjentes ut som om føttene hennes hadde grodd fast til det fuktige svaberget. Som om føttene hennes hadde blandet seg med rester av årets sommer som hadde flydd flyktig forbi.
Hun synes det var rart hvor fort ensomt og forlatt alt ble. Det hadde ikke engang bikket september før sjøen ble forlatt. Sjøens eneste venn nå var fergen som krysset fjorden hver halvtime.

Sommeren hadde endt brått og de kalde høstmånedene rullet innover kysten. De kom som uvær, man kunne føle at tiden endret seg. Tiden hadde forandret seg, det var ikke noe kjærlig ved den kalde høstvinden. Den ulte, skrek og dro alt fra hverandre. Den dro de stakkarslige trærne fra hverandre, de trærne som for ikke så lenge siden hadde blitt kjærlig omfavnet av den samme vinden.

Hun følte seg som en av de mange kvinnene før henne, som hadde stått nettopp der hun sto for å se etter sin kjære. Se om han kom hjem fra havets villhet eller om de ble slukt av uværets tendens til å storme opp. Storme opp med bølgedaler lik fallene på en russisk prinsesses ballkjole.
Den eneste forskjellen var at de kvinnene så etter sin store kjærlighet og hun så etter et lys, en mulighet til å komme seg opp av denne mørke uværsdalen. Men kanskje det var det samme, kanskje de ikke var så forskjellige allikevel.

Hun lengtet etter å finne et lyspunkt å klamre seg til. Et lyspunkt som gjorde at hun glemte alle de sårende ordene, de vonde bemerkningene over hvor dårlig hun var. Hun lengtet etter noe bedre, noen som gjorde det annerledes.

Hun var kanskje bare et offer av sine egne tanker, men hvem hadde skyld i å plante de tankene der?
Det var et eneste stort kaos i hodet hennes nå, hun kunne ikke skille mellom sannheten og falskheten.
Var hun slik de sa hun var?
Var hun slik de andre sa hun var?
Kanskje det var sant, kanskje hun ikke passet inn der. Kanskje hun ikke var en av dem, kanskje de hadde rett, at hun aldri ville passe inn der.

Øynene hennes verket, de var såre etter den heftige tåreproduksjonen og etter vindens råhet. Hun lukket øynene og trakk pusten dypt. Det var nå eller aldri. En million tanker fløy i ekstrem fart gjennom hodet hennes, minner hun hadde glemt for lenge siden banket på en kort stund før de fløy videre igjen.

Akkurat da pep telefonen hennes. Av en eller annen grunn hadde hun ikke enset de ti anropene telefonskjermen fortalte henne at hun ikke hadde besvart. Men det var som om underbevisstheten hennes forsto at akkurat denne meldingen var viktig. For viktig til å ignoreres.
"Er veldig glad i deg. Veldig."
Meldingen som endret livet hennes.

Immensity

Havet pleeide å berolige henne. Å stirre ut over uendeligheten, der hvor havet møter himmelen. Immensity. Havet er så enormt at nettopp størrelsen på det gjorde henne rolig. Det var noe som ikke kunne bli dratt vekk under henne, slik alt annet i livet hennes hadde gjort. Det ville alltid være der. Bølgene ville alltid rulle innover stranden.
Men denne dagen var annerledes. Havet var like viltert som hun følte det innvendig. Det bruste og bølget over sine bredder, akkurat som at det var ildsint.
Bølgene traff svaberget med full styrke. Det var nesten en dyrisk følelse over det.
Akkurat som om det ville vise henne at det forsto hva hun følte og i hvilken omkrets hun følte det.

 

weheartit //  wild ocean

På dette tidspunktet kjente hun ikke forskjell på saltvannet fra det brusende havet og sine egne tårer. De blandet seg i en harmonisk symfoni på kinnene hennes. Vinden rev og slet i klærne hennes og hun følte seg som et fyrtårn, der langt ute blant havets villhet.
Et fyrtårn som for tiden var under oppussing fordi det hadde stått stødig så lenge, med alle bølgene som hadde slått mot veggene og grunnmuren i lang tid.

Det brygget opp til storm, til en skikkelig storm, men det gjorde ingenting. Hun ville stå der ute, ytterst på kanten og kjenne naturkreftene fylle henne med energi på nytt.
Da hun var liten og var her ute fikk hun aldri gå så langt ut som hun var nå. Foreldrene hennes var redde for at havet skulle oppsluke henne. Nå kunne det gjerne ta henne med.

weheartit // wild ocean

Utdrag pt one

Hun kom gående ut av flyplassen og den varme luften slo i mot henne. Olajakka var nesten for varm nå. Men hun beholdt den på. Hun ville ikke at noen skulle se. Hun ville ikke at noen skulle se noe de ikke hadde noe med å gjøre. 

Endelig. Det var som en drøm gikk i oppfyllelse. Hun hadde lengtet så lenge etter denne dagen og nå var den her. Hun kunne nesten ikke huske hvordan hun kom seg dit. Det virket så uendelig lenge siden hun hadde startet på denne reisen. Det var det kanskje også.

Hvem var hun egentlig? Hvem var hun nå, uten han?

Hvem hun hadde vært var usikkert, men noe som var sikkert, var at hun aldri skulle tilbake til sånn hun var. Hun var ikke et offer. Den tiden er over nå. 

Hun var klar over at å reise med fly, kanskje ikke var det beste fremkomstmiddelet når man prøver å rømme fra noen. Men hun hadde tenkt at han mest sannsynlig ikke var smart nok til å tenke så langt, at han kanskje ville forstå når han skjønte at hun hadde reist hit. Uansett, innen den tid kunne hun være hvor som helst. 

Da hun satt seg på bussen som hadde sentrum som destinasjon, kjente hun sommerfuglene krible i magen for første gang på lenge. Hun gledet seg som et lite barn. Leiligheten hun hadde fått tak i hadde hun funnet på den gamle pc'en innerst i lokalet i den lokale online-baren i nabobyen. Hun kunne jo ikke etterlate seg noen spor.

Språket hadde hun lært seg i skjul, når hun sa hun var å vasket hos tannlegen på andre siden av byen. Hun gjorde selvsagt det også, men var hun effektiv nok rakk hun språktimene akkurat og kom hjem tidsnok til at han ikke merket noe. Han var fornøyd bare middagen sto ferdig på bordet til han kom hjem. 

Hun var fylt med ny selvtillit når føttene hennes traff bakken på busstasjonen i Porte Maillot. Hun gikk, for første gang på ti år, med hodet høyt og ryggen rak. 

Hun gikk med lette skritt over veien, langs de fantastiske bygningene, forbi den lille restauranten i den gule bygningen og ned på undergrunnstasjonen. Alt gikk så lett. Akkurat som om hun hadde gjort det hundre ganger før. Noe hun hadde gjort. Hun hadde drømt om denne dagen lenge. Nesten alt for lenge.

Folkemengdene på t-banen var i andres øyne alt for pågående, men for henne var det annerledes. For henne var det en slags åpenbaring. Hun hadde ikke vært alene på et stort offentlig område på så lenge hun kunne huske. Nå gikk hun dit hun ville, når hun ville. 

Stemmen over høyttalerne talerne annonserte at toget nærmet seg stasjonen ved Louvre, Rivoli.  Hun kunne ikke vente til å komme seg ut av vognen og opp i gatene. Hun kunne gå langs Seinen i den nye florlette kjolen hun hadde i sekken. Hun kunne kjøpe makroner fra Laduree. Hun kunne ta et glass hvitvin på en fortau-restaurant og se på menneskene passere. 

Den tiden da hun satt i vinduet og tittet på menneskene var over. Den tiden da hun tittet på menneskene og fant på historier om dem alene, var over. Menneskene utenfor var ikke bare noen brikker i verdens konstante jag etter noe. Nå var hun en av dem. 

Om å fortelle noe vanskelig

Pulsen min stiger kraftig på veien til stuen, der mor og far sitter og venter på meg. De venter utålmodig, de venter spent. Jeg er mest redd. Redd for hva de vil si, hvordan de vil reagere. Jeg tror ikke det er en hver foreldres drømmesituasjon, men slik er livet. Urettferdig. Jeg holder hendene så hardt sammen, at jeg kan kjenne neglene sette merker i huden. På veien til stuen måtte jeg gå noen omveier, jeg klarte ikke gå rett inn dit. Kjøkkenet ble redningen. Jeg tok et glass vann, for munnen min var helt tørr. Jeg følte meg vissen. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var jo nettopp derfor jeg skulle fortelle det til dem også, til mor og far. De visste hva som måtte skje. Kanskje det var fordi jeg ikke klarte å ta den beslutningen selv. Jeg gikk rundt i sirkler på kjøkkengulvet. Det føltes ut som om det ble en vollgrav der inne, jeg ville bare forsvinne. 

Jeg ville forsvinne. Løpe ut av huset, ut av byen, ut av landet. Ut av verden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fjerne den dagen. Den mest forferdelige dagen i mitt liv. 
Jeg kunne høre foreldrene mine småprate sammen inne i stuen, om hvordan de forventet det verste. Noe de hadde god grunn til, tenkte jeg. 
”Hvor er du vår kjære?” – hørte jeg mor si.
”Jeg kommer”, svarte jeg – og inni meg ba.
Ba om hjelp, ba om styrke, ba om mot.

Jeg tenkte på Regine Stokke. Hun skrev en blogg om sin verste frykt. Var dette min verste frykt?
Foreldrene mine skulle være der for meg, men kom dette til å bli for mye for dem?
Jeg gikk inn i stuen til dem. Der satt de i den brune sofaen i hjørnet av stuen, ut mot vinduet. De holdt hverandre i hendene og de så skremte ut. Hva har de å se skremte ut for, det er jo meg dette skjer med, tenkte jeg. Jeg gikk inn til dem. Satt meg på puffen med saueskinnet på.
”Fortell oss nå” sa far, men jeg kunne ikke svare.
Jeg følte situasjonen slik når en rev jager en hare. Skremt, liten og sliten.  Følelsene tar overhånd. Jeg er bare 16 år. Jeg skal ikke burde stilles ovenfor slike situasjoner enda. De bør komme senere, når jeg er moden.
En mann ødela livet mitt. En kveld ødela et liv. Jeg er full av arr innvendig på grunn av dette. Arr som aldri ville heles.
”Jeg….” startet jeg med, men jeg kom ikke lengre. Jeg begynte å strigråte. Jeg klarte ikke holde meg lenger. Alle tårene jeg noen sinne har latt være å gråte, fordi jeg har holdt meg for god for det, kom nå. Alle mine opplevelser kom tilbake, noe som gjorde situasjonen enda verre.
Foreldrene mine kom og la armene rundt meg, men jeg ville ikke ha dem der, alt var blitt ødelagt nå. Nærhet fungerte ikke lenger. 

Jeg vet ikke hva moren og faren min tenkte da jeg sa de fem ordene den kvelden. Det sa de aldri, men jeg tror verden raste sammen. Det gjorde det hvertfall for meg. Min verden raste sammen da jeg ble gravid med voldtektsmannen.