Om å fortelle noe vanskelig

Pulsen min stiger kraftig på veien til stuen, der mor og far sitter og venter på meg. De venter utålmodig, de venter spent. Jeg er mest redd. Redd for hva de vil si, hvordan de vil reagere. Jeg tror ikke det er en hver foreldres drømmesituasjon, men slik er livet. Urettferdig. Jeg holder hendene så hardt sammen, at jeg kan kjenne neglene sette merker i huden. På veien til stuen måtte jeg gå noen omveier, jeg klarte ikke gå rett inn dit. Kjøkkenet ble redningen. Jeg tok et glass vann, for munnen min var helt tørr. Jeg følte meg vissen. Visste ikke hva jeg skulle gjøre. Det var jo nettopp derfor jeg skulle fortelle det til dem også, til mor og far. De visste hva som måtte skje. Kanskje det var fordi jeg ikke klarte å ta den beslutningen selv. Jeg gikk rundt i sirkler på kjøkkengulvet. Det føltes ut som om det ble en vollgrav der inne, jeg ville bare forsvinne. 

Jeg ville forsvinne. Løpe ut av huset, ut av byen, ut av landet. Ut av verden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne fjerne den dagen. Den mest forferdelige dagen i mitt liv. 
Jeg kunne høre foreldrene mine småprate sammen inne i stuen, om hvordan de forventet det verste. Noe de hadde god grunn til, tenkte jeg. 
”Hvor er du vår kjære?” – hørte jeg mor si.
”Jeg kommer”, svarte jeg – og inni meg ba.
Ba om hjelp, ba om styrke, ba om mot.

Jeg tenkte på Regine Stokke. Hun skrev en blogg om sin verste frykt. Var dette min verste frykt?
Foreldrene mine skulle være der for meg, men kom dette til å bli for mye for dem?
Jeg gikk inn i stuen til dem. Der satt de i den brune sofaen i hjørnet av stuen, ut mot vinduet. De holdt hverandre i hendene og de så skremte ut. Hva har de å se skremte ut for, det er jo meg dette skjer med, tenkte jeg. Jeg gikk inn til dem. Satt meg på puffen med saueskinnet på.
”Fortell oss nå” sa far, men jeg kunne ikke svare.
Jeg følte situasjonen slik når en rev jager en hare. Skremt, liten og sliten.  Følelsene tar overhånd. Jeg er bare 16 år. Jeg skal ikke burde stilles ovenfor slike situasjoner enda. De bør komme senere, når jeg er moden.
En mann ødela livet mitt. En kveld ødela et liv. Jeg er full av arr innvendig på grunn av dette. Arr som aldri ville heles.
”Jeg….” startet jeg med, men jeg kom ikke lengre. Jeg begynte å strigråte. Jeg klarte ikke holde meg lenger. Alle tårene jeg noen sinne har latt være å gråte, fordi jeg har holdt meg for god for det, kom nå. Alle mine opplevelser kom tilbake, noe som gjorde situasjonen enda verre.
Foreldrene mine kom og la armene rundt meg, men jeg ville ikke ha dem der, alt var blitt ødelagt nå. Nærhet fungerte ikke lenger. 

Jeg vet ikke hva moren og faren min tenkte da jeg sa de fem ordene den kvelden. Det sa de aldri, men jeg tror verden raste sammen. Det gjorde det hvertfall for meg. Min verden raste sammen da jeg ble gravid med voldtektsmannen.