Utdrag pt two - This too shall pass

Den iskalde vinden bet seg fast i huden hennes. Håret ble til et kråkereir på dager som idag, men det betydde ingenting nå. Hvem brydde seg om utseendet?
Varme tårer silte nedover kinnene hennes. Tiden snek seg av gårde, det kjentes ut som om hun hadde stått der ute i timesvis. Det kjentes ut som om føttene hennes hadde grodd fast til det fuktige svaberget. Som om føttene hennes hadde blandet seg med rester av årets sommer som hadde flydd flyktig forbi.
Hun synes det var rart hvor fort ensomt og forlatt alt ble. Det hadde ikke engang bikket september før sjøen ble forlatt. Sjøens eneste venn nå var fergen som krysset fjorden hver halvtime.

Sommeren hadde endt brått og de kalde høstmånedene rullet innover kysten. De kom som uvær, man kunne føle at tiden endret seg. Tiden hadde forandret seg, det var ikke noe kjærlig ved den kalde høstvinden. Den ulte, skrek og dro alt fra hverandre. Den dro de stakkarslige trærne fra hverandre, de trærne som for ikke så lenge siden hadde blitt kjærlig omfavnet av den samme vinden.

Hun følte seg som en av de mange kvinnene før henne, som hadde stått nettopp der hun sto for å se etter sin kjære. Se om han kom hjem fra havets villhet eller om de ble slukt av uværets tendens til å storme opp. Storme opp med bølgedaler lik fallene på en russisk prinsesses ballkjole.
Den eneste forskjellen var at de kvinnene så etter sin store kjærlighet og hun så etter et lys, en mulighet til å komme seg opp av denne mørke uværsdalen. Men kanskje det var det samme, kanskje de ikke var så forskjellige allikevel.

Hun lengtet etter å finne et lyspunkt å klamre seg til. Et lyspunkt som gjorde at hun glemte alle de sårende ordene, de vonde bemerkningene over hvor dårlig hun var. Hun lengtet etter noe bedre, noen som gjorde det annerledes.

Hun var kanskje bare et offer av sine egne tanker, men hvem hadde skyld i å plante de tankene der?
Det var et eneste stort kaos i hodet hennes nå, hun kunne ikke skille mellom sannheten og falskheten.
Var hun slik de sa hun var?
Var hun slik de andre sa hun var?
Kanskje det var sant, kanskje hun ikke passet inn der. Kanskje hun ikke var en av dem, kanskje de hadde rett, at hun aldri ville passe inn der.

Øynene hennes verket, de var såre etter den heftige tåreproduksjonen og etter vindens råhet. Hun lukket øynene og trakk pusten dypt. Det var nå eller aldri. En million tanker fløy i ekstrem fart gjennom hodet hennes, minner hun hadde glemt for lenge siden banket på en kort stund før de fløy videre igjen.

Akkurat da pep telefonen hennes. Av en eller annen grunn hadde hun ikke enset de ti anropene telefonskjermen fortalte henne at hun ikke hadde besvart. Men det var som om underbevisstheten hennes forsto at akkurat denne meldingen var viktig. For viktig til å ignoreres.
"Er veldig glad i deg. Veldig."
Meldingen som endret livet hennes.